Sudden Strike 5

Sudden Strike 5 er ikke et typisk strategispill i sanntid. Selv om du har kommandoen over hundrevis av tropper på skjermen samtidig, tilkaller luftstøtte og ber om forsterkninger i sanntid, er det mer som et puslespill å regne. Jeg vil beskrive Sudden Strike-serien som en langsommere, mer strategisk opplevelse pakket inn i en visuelt imponerende innpakning. Hvert oppdrag i kampanjen krever at du bruker ulike evner og velger den rette generalen for jobben. Du kan ikke bare storme inn og få jobben gjort. Du har vanligvis 3-4 generaler å velge mellom, og disse gir deg ulike bonuser. I tillegg kan du bruke poeng på å styrke troppene dine med ekstra evner. Fienden er som regel så godt forberedt og posisjonert at troppene dine blir til hakkemat hvis du ikke tenker gjennom hva du vil gjøre.

Du må bruke alle troppstypene dine og terrenget for å komme deg rundt fienden og beseire motparten på fiendesiden. Det er også her noen av problemene kommer til syne. Fienden er enten i fullt forsvar eller i fullt angrep mot deg. Det finnes ingen mellomting. Du kan imidlertid utløse motangrep hvis du erobrer visse posisjoner på kartet. Det betyr at du nesten alltid har god tid til å flankere fienden og beseire dem relativt smertefritt. Når du forsvarer deg, er du derimot avhengig av hvordan du plasserer troppene dine, om du går til motangrep og erobrer bestemte mål på kartet, eller om du holder deg i områder du lett kan forsvare. Datamotstanderen sliter med å tilpasse seg dine handlinger, noe som av og til gjør visse situasjoner for enkle. Samtidig er oppdragene lange, og du må ofte erobre mange posisjoner etter hverandre, noe som betyr at selv om de enkelte kampene er enkle, må du spare på kreftene dine til det endelige målet.

I kampanjen velger du en general, og deretter kan du velge en kraftig bonus og til og med oppgradere den. Hvis du har nok poeng, kan du også kjøpe mer enn én evne.

Selv om du kan overse datamaskinmotstanderens ferdighetsnivå, vil du likevel bli utfordret takket være de lange oppdragene. Grafikken er en betydelig oppgradering, og spillet kan skilte med imponerende visuelle effekter. Det visuelle bidrar til å gjøre det hele til et skue å se på, noe som gjør at jeg av og til overser en viss passivitet fra motstanderens side. Når det braker løs, eksploderer bygninger, og stridsvogner og soldater slynges opp i luften. Det er denne balansen mellom å finne løsninger og å se effektene utfolde seg som er spillets styrke. Noen av oppdragene er også ganske godt utformet, med varierte mål og utfordrende spillmekanikk. Jeg synes for eksempel at de første tyske oppdragene var givende på en god måte. Du blir sluppet inn med begrensede ressurser og må stjele kjøretøy og andre forsyninger til du har en posisjon som er tilstrekkelig beskyttet til at du kan begynne å kalle inn tyngre våpen. Det er vanskelig å ha nok soldater til å erobre den siste byen på kartet. Jeg ble imidlertid litt skuffet da jeg måtte spille det samme nivået igjen på den allierte siden.

Selv om noen av oppdragene er enklere, opplevde jeg at enkelte oppdrag var virkelig utfordrende selv på lavere vanskelighetsgrader. Hvis du ikke er spesielt erfaren med disse spillene, kan det ta noen forsøk før du kan fullføre et oppdrag. Et av de første tyske oppdragene gikk ut på å reparere kjøretøyene dine opp til en viss grense, mens fienden kontinuerlig angriper deg i bølger med kjøretøyene sine med full helse. Det tok meg noen forsøk før jeg fant den rette løsningen, og det er det som gjør dette til mer av et puslespill enn et gammeldags sanntidsstrategispill. Du må tenke gjennom hva du gjør og hvorfor. Noen ganger kan det være bedre å tape, slik at du kan justere strategiene dine og prøve på nytt. Når fienden begynner å vinne, er det vanskelig å redde situasjonen. Du har ingen bygde baser å trekke deg tilbake til, i stedet flytter du bare tropper og kan beordre forsterkninger eller fly til å utføre oppdrag. Det betyr at spillet har et strengt militært fokus. I så måte minner det litt om Blitzkrieg-serien.

Ulike biomer endrer også utseendet til troppene dine.

Kite Games har imidlertid klart å få denne oppfølgeren til å føles mer seriøs og taktisk enn forgjengeren. Jeg liker alle de små detaljene, som å beordre troppene til å søke dekning eller stridsvogner til å lukke lukene. Simuleringen er relativt dyptgående; troppene dine har drivstoff, ammunisjon og andre forsyninger å holde styr på. På kartene er det som regel muligheter til å forsyne troppene med det de trenger. Du kan også laste opp lastebiler som følger etter styrkene dine, og om nødvendig utføre reparasjoner, forsyne dem med ammunisjon og fylle drivstoff. Hvis enhetene dine går tom for noe av dette, blir de ekstremt sårbare. Det er dette som gir spillet en viss dybde utover de enklere spillsystemene vi ser i for eksempel Company of Heroes 3.

Selv om AI-motstanderen ikke alltid er like god, er den til tider utfordrende og viser frem konflikten. Fokuset i denne oppfølgeren ligger først og fremst på enspilleropplevelsen, som byr på 25 oppdrag. Nesten hvert oppdrag tar rundt en time å fullføre, så spillet byr på en anstendig mengde spilletid hvis kampanjemodusen er det du liker aller best. Dessverre er mange av kartene gjenbrukt, noe som betyr at det ikke er fullt så mange unike oppdrag som det først ser ut til. Når det gjelder flerspillermodusen, er det også problemer med antall kart. Grunnspillet har to til fire kart for flerspiller, og to av disse er låst til Deluxe Edition. Det er også en ganske liten spillerbase, noe som skaper en kombinasjon som til tider kan gjøre det vanskelig å finne spillere. Av den grunn vil jeg ikke anbefale dette til deg akkurat nå hvis du er interessert i flerspiller. Det er uklart hvor mange nye kart vi vil få på sikt. Foreløpig ligger fokuset på enspilleropplevelsen. Det er først og fremst gjennom kampanjen at du vil få mest ut av dette produktet.

Hver del av konflikten har ett eller flere oppdrag, som hver varer i en time.

Det høres kanskje rart ut, men dette er et strategispill du kjøper for å spille alene mot en ganske grei datamotstander. Selv om AI-en ikke er spesielt sterk, reddes den av noen utfordrende nivåer og ulike forhåndsprogrammerte hendelser som gjør oppdragene mer engasjerende. Jeg har fortsatt litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg foretrekker den femte eller den fjerde delen. Den femte utgaven er en slags tilbakevending til de eldre titlene, med større fokus på simuleringselementet og det taktiske aspektet. Hvis du liker strategiske og taktiske sanntidsstrategispill, kan dette være noe for deg. Oppdragene krever tålmodighet og tid, men du kan alltid lagre når du vil. Det er imidlertid flere mangler i den femte utgaven som du må ha i bakhodet, for eksempel mangel på spillmoduser, kart, gjentatte kart i kampanjen og få kart i flerspillermodus. Du hopper mellom ulike berømte slag, noe som betyr at det ikke finnes noen overordnet narrativ tråd, men at du i stedet utfører oppdrag på ulike slagmarker. Mer engasjerende enn det blir det ikke.

Jeg er fornøyd med både musikken og grafikken. Du har feiende flotte musikkstykker som fungerer perfekt sammen med alle eksplosjonene på skjermen. Musikken kommer aldri i veien og tar ikke over opplevelsen. Grafikken er en forbedring fra det vi hadde i den fjerde delen og ser bra ut, selv om infanteriet mangler litt detaljrikdom. Jeg skrev i forhåndsvisningen av demoversjonen av spillet at rikosjekteffektene var noe av det beste jeg hadde sett i et spill av denne typen. Det står jeg ved nå som jeg har testet det fullstendige produktet. Noen av effektene ser helt fantastiske ut. Det kan imidlertid være litt vanskelig å få øye på; troppene er ganske små på kartet og er kamuflert. Det betyr at det ikke er lett å finne alle troppene og flytte dem raskt rundt. For mange vil dette være et problem. Jeg syntes det noen ganger var unødvendig vanskelig å se enhetene mine, og jeg har ingen enkel løsning på problemet. Kanskje det burde være mulig å gjøre omrissene lysere, eller en annen visuell indikasjon som gjør det lettere å se hva du har valgt og hvor. Selv om du har valgt en stridsvogn, er det ikke alltid like lett å se hvilken type kjøretøy eller infanterienhet du har klikket på.

Det er enkelt å kjøpe tropper. Poengene du bruker, kan også brukes til å tilkalle bombeangrep eller luftangrep. Du må bruke ressursene dine med omhu.

Sudden Strike 5 er et spill som ikke helt lever opp til prislappen. Det koster 45 pund og tilbyr en begrenset mengde enspillerinnhold. Det er mangel på variasjon i selve oppdragene, og flerspillermodusen er underutviklet. De elementene som fungerer, er imidlertid veldig bra. Flere av oppdragene i de tyske, amerikanske og sovjetiske kampanjene er genuint underholdende. Til tross for noen feilskjær i gjenbruk av enkelte oppdragskart, var det potensial for å vise konfliktene fra hvert sitt perspektiv. Dette utnyttes ikke godt nok i dette spillet. Fortellingen brukes egentlig bare til å gi deg en unnskyldning for å flytte rundt på troppene dine og sprenge ting i luften. Det er litt synd, med tanke på hvor godt Company of Heroes brukte historiefortelling i kampanjen.

Hvis du kan leve med disse svakhetene, er Sudden Strike 5 et kompetent strategispill. På mange måter er det en videreutvikling av den fjerde delen. Samtidig vil jeg gjerne legge inn et ord for det fjerde spillet og dets nedlastbare innholdspakker. Jeg mener at det for øyeblikket gir mer valuta for pengene enn å kjøpe den femte delen. Det fjerde spillet introduserer elementer som den finske vinterkrigen, Stillehavskrigen og mye mer gjennom utvidelsene. Det er uklart hva den femte delen vil tilby på den fronten for øyeblikket. Jeg er ærlig talt splittet om hva jeg synes om dette spillet. På den ene siden utvikler det konsepter og utdyper spillelementer sammenlignet med den fjerde delen; på den andre siden tilbyr forgjengeren mer interessante konfliktsoner. Hvis Kite Games fortsetter å utvide den femte delen, kan den ha betydelig mer å by på. Jeg er imidlertid ikke misfornøyd med opplevelsen, og jeg er heller ikke helt fornøyd. Det jeg liker best med Sudden Strike 5 er nok rikosjekteffektene. Hvis det er én ting man ser mye av, så er det dette, ettersom skudd regelmessig preller av rustninger. Det er også fascinerende godt utført.

Kartene ser greie ut, og du kan benytte deg av både bygninger og skyttergraver i terrenget.

Hvis du er som meg, bør du kanskje vente litt med å skaffe deg den femte delen. Det fjerde er fortsatt ganske bra, og med sine utvidelser er det fortsatt underholdende selv i dag. Det femte trenger litt mer innhold og et par oppdateringer før jeg kan anbefale det fullt ut. Alt fra grafikken, musikken og lyden til stridsvognsimuleringen og mye mer har blitt forbedret. Samtidig er det fortsatt områder som kan utvikles, for eksempel AI, flere kart, brukergrensesnittet, synligheten til troppene dine og en mer innholdsrik flerspillermodus. Det er også visse aspekter ved balansen mellom troppstypene som trenger en gjennomgang. Av disse grunnene lander karakteren min litt lavere enn hva jeg ville gitt den fjerde delen i dag, med alt innhold inkludert. Når det fungerer, er det bra, men per i dag er det rom for å bli enda bedre.

Kampanjekartet viser deg hvilke oppdrag du har fullført og hvilke du vil låse opp. Den korteste av de tre er den sovjetiske kampanjen, og den lengste er den tyske kampanjen.
Det er to spillmoduser og to kart per modus. Det er greie spillmoduser der du må erobre punkter på kartet.
I Dominion-modus må du holde nøkkelpunkter. Det er litt som Company of Heroes.